Namsmannens to roller: tvangsorgan og hjelper

Brevet som tar en bit av lønna di, og brevet som kan gi deg gjelden slettet om fem år, kommer fra samme adresse. Det er ikke en glipp i systemet. Det er slik loven er bygget, og det er verdt å forstå hvorfor – for det forklarer både hva du kan be namsmannen om, og hva du aldri kommer til å få.

To lover, to oppgaver, ett kontor

Den ene oppgaven står i tvangsfullbyrdelsesloven. Der er det kreditoren som setter saken i gang: en begjæring kommer inn, namsmannen – i loven kalt namsfogden – behandler den, og resultatet blir utleggspant, utleggstrekk eller «intet til utlegg». Du er ikke den som har bedt om noe. Du er den saken er rettet mot.

Den andre oppgaven står i gjeldsordningsloven. Der er det du som setter saken i gang. Søknaden om gjeldsordning fremsettes for namsfogden for den kommunen du bor i, og det er namsfogden som avgjør om gjeldsforhandling skal åpnes, som hjelper deg å sette opp et lovlig forslag, og som forhandler det gjennom overfor kreditorene.

Samme skranke. Samme etat. Motsatt utgangspunkt.

I tvangssaken er namsmannen ikke kreditorens mann

Dette er den vanligste misforståelsen, og den gjør folk unødig redde. Namsmannen er ikke kreditorens innkrever. Han er namsmyndighet – en nøytral tredjepart mellom saksøker og saksøkt. Tvangsfullbyrdelsesloven § 2-1 andre ledd sier det slik: namsmyndighetene «avgjør alle begjæringer og innvendinger som blir satt fram under en sak om tvangsfullbyrdelse». Innvendingene dine er en del av jobben hans, ikke en forstyrrelse i den.

Loven pålegger ham dessuten en varsomhetsplikt som ingen inkassobyrå har:

Han tar også imot penger på kreditorens vegne. Etter § 7-9 tredje ledd skal namsmannen ta imot betaling og avdrag på saksøkerens vegne under utleggssaken – altså kan du gjøre opp gjennom kontoret, uten å måtte finne fram til rett kontonummer hos et inkassoselskap du ikke stoler på.

Men her stopper velviljen, og det er ærlig å si det rett ut: namsmannen kan ikke la være å gjennomføre et lovlig krav fordi situasjonen din er vond. Har kreditoren et gyldig tvangsgrunnlag, og har du inntekt over livsoppholdsgrensen, blir det trekk. Handlingsrommet ligger i hvor mye og i hva, ikke i om.

I gjeldsordningen skal namsmannen faktisk hjelpe deg

Gjeldsordningsloven snur rollen på hodet. Paragrafene har til og med overskrifter som sier det: § 2-2 heter «Namsfogdens veiledningsplikt» og § 2-3 «Namsfogdens undersøkelsesplikt».

Etter § 2-2 skal namsmannen sørge for at du får den veiledningen du trenger for å gjennomføre gjeldsforhandlingen, utforme et lovlig forslag og eventuelt begjære tvungen gjeldsordning – og han skal forsikre seg om at du har forstått hvordan ordningen skal gjennomføres. Etter § 2-3 skal han sørge for at saken blir tilstrekkelig opplyst, og kan hente inn opplysninger fra tredjepersoner. Etter § 2-4 kan han oppnevne en medhjelper til å veilede deg. Å søke gjeldsordning er dessuten gebyrfritt.

Det betyr likevel ikke at han er advokaten din. Etter § 2-6 skal namsmannen avslå søknaden når det finnes klart at vilkårene ikke er oppfylt, når du ikke medvirker etter evne til å opplyse saken, eller når du ikke innen rimelig tid gjennomfører et salg han har pålagt. Og blir det ikke enighet med kreditorene, er det tingretten som avgjør om du skal få tvungen gjeldsordning – ikke namsmannen. Se frivillig eller tvungen gjeldsordning.

Punktet der de to rollene møtes

Det finnes ett sted i lovverket der kontoret bokstavelig talt bytter hatt midt i saken din. Åpnes gjeldsforhandling, gir gjeldsordningsloven § 3-4 deg en betalingsutsettelse i fire måneder. I den perioden kan kreditorene verken kreve betaling, motregne, påberope forfallsklausuler eller ta utlegg. Og femte ledd sier, i fem ord: «Utleggstrekk blir avløst av sikringstrekk.»

Den samme saksbehandleren som satte trekket, kan altså være den som gjør det om til et sikringstrekk fire måneder senere. For deg som skal betale, ser det ut som det samme beløpet på samme dato. Juridisk er det to forskjellige ting.

Hva holder rollene fra hverandre?

Ikke veggen mellom to avdelinger – det finnes ingen regel om det. Det som holder dem fra hverandre, er tre andre ting.

1. Habilitetsnormen er dommernes, ikke forvaltningens. Tvfbl. § 2-5 viser til domstolloven §§ 106, 108, 109, 111 til 113 og 121 – ikke til forvaltningsloven. Det er en strengere norm enn den som gjelder for et vanlig forvaltningsorgan. Mer i når er namsmannen inhabil.
2. Overprøvingen ligger utenfor huset. Er du uenig i en avgjørelse, går klagen til tingretten etter § 5-16. Er du misfornøyd med behandlingen, går den tjenestevei i politiet. Er avgjørelsen truffet helautomatisk, har du krav på manuell overprøving etter § 5-21 andre ledd, uten å klage formelt.
3. Loven, ikke skjønnet, bestemmer utfallet. Livsoppholdssatsene, beslagsfriheten og fristene er de samme uansett hvem som sitter med saken.

Én ting sier loven uttrykkelig at namsmannen ikke blir inhabil av: § 2-5 tredje ledd slår fast at namsfogder og namsfogdfullmektiger ikke blir ugilde av at de selv har begjært tvangsfullbyrdelse av krav det hører til tjenesteplikten deres å inndrive.

Hva du kan be om, og hva du ikke får

Du kan be om en forklaring på hvordan trekket er regnet ut, og du kan be om at det endres når økonomien endrer seg – se slik får du endret eller stoppet et utleggstrekk. Du kan be om innsyn i saken, be om betalingsordning, og du kan be om veiledning om gjeldsordning.

Du får derimot ikke at namsmannen tar din side mot kreditoren, at han vurderer om kravet er rimelig, eller at han råder deg til å prioritere én regning framfor en annen. Den slags rådgivning finnes, men et annet sted: kommunen har en bistandsplikt, og NAVs økonomi- og gjeldsrådgivning er gratis. Se gratis gjeldsrådgivning.

Grensen går et sted mange bommer på. Mener du at kravet er foreldet, allerede betalt eller feil beregnet, er det ikke rådgivning du ber om – det er en innvending i saken, og den skal namsmannen behandle. Mener du derimot at kreditoren burde vist mer forståelse, er du utenfor det namsmannen kan gjøre noe med. Den praktiske testen er om innvendingen din handler om kravet eller om oppførselen. Handler den om kravet, skriv den ned og send den inn innen fristen i foreleggelsen. Se dine rettigheter i møte med namsmannen.

Hvorfor ordningen er lagt slik

Det er lett å se det ubehagelige i konstruksjonen. Det er vanskeligere å tenke ut noe bedre. Kunnskapen om hvem som skylder hva, hvem som allerede har trekk, og hvor mye som faktisk er igjen å ta av, ligger i namsmannsapparatet. Skulle gjeldsordningen behandles av en annen etat, måtte den bygge opp den samme oversikten på nytt – og sikringstrekket, som forutsetter at noen kan slå av utleggstrekket og på et annet trekk samme dag, ville blitt et papirarbeid mellom to myndigheter.

Det praktiske rådet som følger av det, er kort: behandle de to sakene som to saker. Oppgi hvilken det gjelder når du tar kontakt, hold fristene i tvangssaken selv om du har søkt gjeldsordning, og regn med at den som svarer deg, kjenner begge regelsett – men bare kan bruke ett om gangen.

En oversikt over hva kontoret gjør i det daglige, på tvers av de to rollene, står i hva namsmannen gjør.