Når namsmannen kommer til kausjonisten

Du skrev under for at nevøen skulle få boliglån, eller for at samboeren skulle få bilen finansiert. Nå har banken sendt deg et brev. Det korte svaret: banken kan kreve deg, men bare etter at den har gått rettens vei mot den som faktisk tok opp lånet – og de reglene er strengere enn de fleste tror.

Kausjonist og medlåntaker er ikke det samme

Forskjellen avgjør nesten alt, og den er verdt å slå fast før noe annet.

Er du medlåntaker, gjelder ingen av vernereglene under. Du er låntaker, kravet kan rettes mot deg fra første mislighold, og namsmannen kan ta utleggspant eller trekk i lønn hos deg som hos enhver annen skyldner. Mange som tror de har kausjonert, har i realiteten skrevet under som medlåntaker. Finn fram avtalen og se hva den kaller deg.

Banken må gå på låntakeren først

Finansavtaleloven § 6-10 første ledd er kausjonistens viktigste regel: kredittyteren kan ikke rette krav mot kausjonisten før det er tatt rettslige skritt mot kredittkunden for å få tvangsgrunnlag.

Men leddet etter tar mye av det tilbake. Har banken allerede tvangsgrunnlag for utlegg – og det har de som regel, fordi låneavtalen inneholder en klausul om det – kan kravet rettes mot kausjonisten når det er begjært utlegg mot låntakeren.

To situasjoner går raskere, og to går langsommere:

• Konkurs hos låntakeren: banken kan kreve deg straks (§ 6-10 femte ledd).
• Er det stilt annen sikkerhet: det må gå tre måneder etter at tvangsdekning i sikkerheten er begjært (tredje ledd).
• Gjeldsordning hos låntakeren: kravet kan rettes mot deg når gjeldsforhandlingsperioden er utløpt (fjerde ledd).

Når vilkårene er oppfylt, sender banken et skriftlig påkrav. Kausjonsansvaret forfaller fjorten dager etter at påkravet er kommet fram (sjette ledd). Fra da av er du en skyldner som alle andre, og banken kan gå til namsmannen mot deg.

Varslene du har krav på

Dette er der bankene oftest trår feil, og der du har noe konkret å gripe til.

Etter § 6-3 skal kredittyteren varsle deg skriftlig om låntakerens mislighold senest tre måneder etter at misligholdet inntraff. Forbigående mislighold – inntil to måneder, uten grunn til å frykte svikt i betalingsevnen – er unntatt. Etter det første varselet skal banken holde deg løpende informert.

Banken skal også varsle deg uten ugrunnet opphold hvis låntakeren dør, går konkurs, eller søker gjeldsordning.

Du kan gripe inn før det blir dyrt

Kausjonisten er ikke passiv. Finansavtaleloven gir to muligheter de færreste kjenner til.

Innfri tidlig (§ 6-9). Har låntakeren misligholdt i ikke uvesentlig grad, eller er det grunn til å tro at det vil skje, kan du innfri kausjonsansvaret helt eller delvis. Da trer du inn i låneavtalen og sikkerhetene banken hadde. Poenget er å stanse renteløpet mens det ennå er lite.

Krev låntakeren før du har betalt (§ 6-13). Er det klart at lånet vil bli vesentlig misligholdt, kan du kreve betaling av låntakeren allerede da – i det omfanget du har ansvar overfor banken. Du trenger ikke vente til du selv har betalt.

Når kravet er ditt: hva namsmannen kan ta

Etter forfall er du en helt vanlig skyldner. Namsmannen kan ta pant i boligen din, i bilen, i bankkontoen, eller nedlegge utleggstrekk i lønnen.

Beskyttelsen er den samme som for alle andre. Livsopphold og boutgifter er skjermet – se satsene og hvordan trekket regnes ut. Har du selv ingenting å ta av, ender saken med «intet til utlegg».

Betaler du som kausjonist, har du et regresskrav mot låntakeren. Det er ditt krav, og du kan selv gå til forliksrådet med det. I praksis er problemet at låntakeren sjelden har mer å hente enn banken alt har konstatert.

Kan kausjonsavtalen være ugyldig?

Det hender. Finansavtaleloven § 6-1 pålegger banken å vurdere kausjonistens kredittevne grundig før avtalen inngås, og kausjonsavtale kan bare inngås når det er sannsynlig at du har evne til å bære ansvaret. Skal kausjonen dekke eldre gjeld, skal det i tillegg gjøres en ny kredittvurdering av låntakeren, og resultatet skal formidles til deg før du skriver under.

Er dette forsømt, er det et argument – ikke en garanti. Det er en innsigelse som må fremmes, og som i siste instans avgjøres av domstolene, ikke av namsmannen. Namsmannen prøver ikke om kravet er riktig; det gjør retten. Se hvordan innsigelser behandles i utleggssaken.