Særnamsmenn: hvem krever inn hva uten å gå via namsmannen

En særnamsmann er et offentlig organ som ved lov har fått rett til å ta utlegg for sine egne krav. Det betyr at organet ikke trenger dom, forliksrådsbehandling eller hjelp fra namsmannen for å komme til pengene dine – det kan beslutte utlegget selv.

Bildet var lenge rotete: Statens innkrevingssentral, skatteoppkreveren, NAV Innkreving, kommunen. Fra 1. januar 2026 er det bare to igjen. Innkrevingsloven samlet de statlige innkrevingsoppgavene hos ett organ, og opphevet hjemlene til de andre.

Tre ting skiller en særnamsmann fra namsmannen

Den kan bare inndrive sine egne krav. Namsmannen behandler alt som kommer inn, fra forbrukslån til ubetalte fakturaer mellom bedrifter. En særnamsmann kan bare bruke fullmakten på de kravene loven peker ut.

Den er selv part i saken. Namsmannen står mellom saksøker og saksøkt. Særnamsmannen er saksøkeren – den som krever inn, og den som avgjør, er det samme organet. Det er en påfallende konstruksjon, og den er grunnen til at klageretten er så viktig her.

Den trenger ikke dom. Kravene er såkalt særlige tvangsgrunnlag, som kan tvangsinndrives direkte. En vanlig kreditor må enten ha dom, eller bruke den kombinerte forliksklagen etter § 7-2 bokstav f. Se tvangsgrunnlag: hva må kreditor ha?

Innkrevingsmyndigheten: den ene som står igjen

Innkrevingsloven § 2 første ledd sier at «Innkrevingsmyndigheten utøver myndighet etter denne loven i første instans. Den krever inn krav som den i lov eller i medhold av denne loven er pålagt å innkreve.» Loven navngir ikke etaten, men myndigheten er delegert til Skattedirektoratet, og innkrevingsforskriften er fastsatt av Skattedirektoratet. I praksis er Innkrevingsmyndigheten en del av Skatteetaten.

Hjemmelen til å ta utlegg står i § 23 første ledd: «Innkrevingsmyndigheten kan beslutte utlegg for krav som den har til innkreving, og som det foreligger tvangsgrunnlag for.» Samme ledd sier at flere krav mot samme skyldner kan tas med i én beslutning. Utfallet kan bli utleggspant, utleggstrekk eller «intet til utlegg» – de samme tre som hos namsmannen.

Hva den krever inn, er en lang liste i innkrevingsforskriften: skatte- og avgiftskrav, underholdsbidrag og bidragsforskudd, bøter og andre pengekrav tilkjent staten i straffesak, erstatning til fornærmede når den berettigede ønsker det, tvangsmulkt og overtredelsesgebyr etter et femtitalls navngitte lover, samt gebyrer og avgifter som dokumentavgift, tinglysingsgebyr, årsavgift på motorkjøretøy og gebyrer etter vegtrafikkloven.

Har du utlegg for en ubetalt bot, restskatt eller et bidrag, er det altså ikke namsmannen som har truffet avgjørelsen – selv om brevet ligner.

Barnebidrag er et godt eksempel på hvor mye som er flyttet. Bidragsinnkrevingsloven er tømt for innkrevingsregler, og de bestemmelsene som står igjen, er skrevet om slik at de sier «Innkrevingsmyndigheten». Etter § 5 kan både bidragsmottakeren og den bidragspliktige når som helst kreve at framtidige bidrag skal betales dit, og Innkrevingsmyndigheten skal alltid kreve inn det samlede bidraget når folketrygden har krav på refusjon for utbetalt bidragsforskott. «NAV Innkreving» er ikke lenger noen egen særnamsmann.

Vernereglene gjelder også der

Dette er den viktigste beroligelsen: Innkrevingsmyndigheten er ikke fritatt fra tvangsfullbyrdelseslovens vernebestemmelser. Innkrevingsloven § 23 tredje ledd ramser opp hvilke deler som gjelder tilsvarende – blant dem kapittel 4 om tvangsgrunnlag og varsel, § 5-9 om adgangen til bolig, § 5-10 om maktbruk og skånsomhetsplikt, og reglene om utleggspant i §§ 7-11 til 7-19.

Grensene for hva som kan tas, er også de samme. Livsoppholdssatsene og boutgiftene skal beregnes likt, og beslagsfriheten i dekningsloven kapittel 2 gjelder uansett hvem som har besluttet trekket. Se livsoppholdsatser og dette kan namsmannen ikke ta.

Én ting kan Innkrevingsmyndigheten som namsmannen ikke gjør: har den tatt utleggspant i et enkelt pengekrav – for eksempel penger noen skylder deg – kan den selv gjennomføre tvangsdekningen ved å bestemme at kravet skal betales til den (innkrevingsloven § 24).

Alle utleggstrekk går gjennom Skatteetaten

Her er detaljen som forklarer mest av forvirringen rundt namssaker. Innkrevingsloven § 28: «Innkrevingsmyndigheten gjennomfører utleggstrekk etablert av namsfogdene og utleggstrekk etablert av den selv.»

Alle utleggstrekk kjøres altså av Innkrevingsmyndigheten, også de namsmannen har besluttet. Den mottar pengene fra arbeidsgiveren din, fordeler dem mellom kreditorene etter prioritet, registrerer trekket i Løsøreregisteret og sletter registreringen når trekket opphører.

Det er derfor kontaktadressen i saken din ender på skatteetaten.no selv om saken ligger hos politiet. Avgjørelsen er namsmannens; gjennomføringen er Skatteetatens. Se trekk i lønn for hvordan trekket beregnes, og flere kreditorer, ett trekk for fordelingen.

Kommunen: den andre særnamsmannen

Kommunen har namsmyndighet for seks konkrete kravtyper, listet opp i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14. Ikke for parkeringsbøter fra et privat selskap, ikke for ubetalt barnehageplass, ikke for husleie i kommunal bolig – bare for disse:

Bokstav f er den ferskeste bestemmelsen i hele kapitlet. Besøksbidraget er det som i offentligheten kalles turistskatten, og fra 1. juli 2026 kan kommunen kreve det inn med namsmyndighet på linje med eiendomsskatten.

Kommunen må varsle deg etter de samme reglene som namsmannen, og på nytt dersom beslutning ikke er tatt innen fristen (§ 2-15 andre ledd). Avslutter kommunen inndrivingen uten å beslutte utlegg, skal du underrettes om det.

Kommunen kan ta pant, men ikke etablere trekk

Dette er grensen som blandes oftest, og den har direkte betydning for lønnen din.

Utleggspant kan kommunen ta selv, etter reglene i §§ 7-17 til 7-19. Skylder du eiendomsskatt, kan kommunen altså på egen hånd stifte pant i boligen din.

Utleggstrekk kan den ikke etablere. Tvangsfullbyrdelsesloven § 2-17 første ledd: beslutter kommunen utleggstrekk, «fremsettes beslutningen for den namsfogden som er kompetent til å etablere utleggstrekk mot skyldneren». Namsmannen forelegger den så for deg med minst tre ukers uttalefrist regnet fra foreleggelsen ble sendt, og avgjør deretter selv om trekk skal etableres.

«Kommunale skatteoppkrevere» finnes ikke lenger

Uttrykket dukker fortsatt opp i eldre artikler og i gamle brevmaler. Skatteoppkreverfunksjonen ble statliggjort i 2020 og flyttet fra kommunene til Skatteetaten. Deretter ble den klassiske særnamsmannshjemmelen i skattebetalingsloven opphevet fra 1. januar 2026. Skattekrav krever kommunen ikke inn i det hele tatt – det gjør Innkrevingsmyndigheten.

Klageveien er den samme som ellers

At avgjørelsen er truffet av kreditor selv, gir deg ikke dårligere klagerett. Klage over særnamsmannens utleggsbeslutning går til tingretten etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16, og innkrevingsloven § 23 tredje ledd sier uttrykkelig at både § 2-7 om oppfriskning, § 5-16 og § 7-24 gjelder. Klagen kan settes fram fra du har fått varsel.

Gjelder klagen bare trekkets størrelse, går den ikke til tingretten – den behandles av namsmyndigheten selv etter § 7-24 andre ledd, og klage over fordelingen av innbetalte trekk behandles av Innkrevingsmyndigheten. Hele klageveien er beskrevet i klage på namsmannens avgjørelse.

Motregning er et unntak verdt å merke seg. Trekker staten et krav rett fra skattepengene dine, er det ikke utlegg, men motregning – og for den gjelder en egen frist på én måned etter at du ble underrettet. Regelen står i innkrevingsloven § 21, som trer i kraft 1. januar 2027.

Slik ser du hvem som har truffet avgjørelsen

1. Se på avsenderen. Står det et namsfogdkontor eller et politistasjonsdistrikt, er det namsmannen. Står det Skatteetaten eller Innkrevingsmyndigheten, er det særnamsmannen.
2. Se på kravet. Bot, restskatt, bidrag, tvangsmulkt eller årsavgift peker mot Innkrevingsmyndigheten. Eiendomsskatt, vann og avløp, renovasjon eller brannvernsgebyr peker mot kommunen.
3. Se etter ordet «foreleggelse». Får du en foreleggelse fra namsmannen av en beslutning kommunen har truffet, er det § 2-17-sporet – og du har minst tre uker.
4. Sjekk klagefristen i brevet. Klage over selve utlegget har ingen månedsfrist, men motregning og valg av utleggsgjenstand har det.