Klage på namsmannens avgjørelse: § 5-16 steg for steg

Klagen etter § 5-16 handler om innholdet i det namsmannen har bestemt: at utlegget ble tatt, at trekket ble satt for høyt, at kreditor ikke hadde et gyldig tvangsgrunnlag, at det ble tatt utlegg i feil gjenstand. Mener du derimot at du er blitt dårlig behandlet – uhøflig tone, ubesvarte henvendelser, en saksbehandler som ikke gjør jobben sin – er det en annen vei, og den er beskrevet i klage på namsmannen. Denne artikkelen handler om avgjørelsen.

Klageretten er vid. Slik lyder § 5-16 første ledd – namsmannen er i loven kalt namsfogden: «Namsfogdens avgjørelser og handlemåte under tvangsfullbyrdelsen kan påklages til tingretten av alle som rammes, i den grad fullbyrdelsen ikke er avsluttet.» Legg merke til at «handlemåte» er med – det er ikke bare selve vedtaket som kan angripes – og til at «alle som rammes» kan klage, ikke bare partene. En ektefelle eller samboer som eier halvparten av det utlegget er tatt i, kan klage selv.

Fristen er ikke én måned. Den er en tilstand.

Dette er den vanligste misforståelsen om klage i namssaker, og den koster folk penger. Hovedregelen i § 5-16 er ingen dagsfrist: klage kan settes fram i den grad fullbyrdelsen ikke er avsluttet. Løper det et utleggstrekk mot deg, er fullbyrdelsen ikke avsluttet – og klageretten er i behold, uansett hvor lenge trekket har gått.

Unntakene der fristen faktisk er én måned

Tre situasjoner i § 5-16 tredje ledd har en månedsfrist, og alle tre gjelder klager etter at saken er avsluttet: saksøkerens klage over at begjæringen ikke ble tatt til følge eller at saken ble hevet, klage over namsmannens avgjørelse av krav om sakskostnader, og det samme dersom namsmannen har unnlatt å ta stilling til kostnadskravet. Fristen løper én måned fra underretningen.

I tillegg har § 7-24 en egen månedsfrist for valg av utleggsgjenstand: mener du at namsmannen skulle tatt utlegg i noe annet enn det som ble valgt, må du klage senest én måned etter underretningen om utlegget. Klage over trekkets størrelse er derimot ikke bundet av noen slik frist – den kan settes fram så lenge trekket løper.

Er en månedsfrist gått ut, er ikke løpet nødvendigvis kjørt. Tvangsfullbyrdelsesloven § 2-7 gjør tvistelovens regler om oppfriskning (§§ 16-12 til 16-14) gjeldende for oversittet klagefrist til tingretten. Du må da forklare hvorfor fristen ble oversittet, og be om oppfriskning samtidig som du klager.

Ikke alt går til tingretten

Dette overses ofte, og det sender folk til feil instans. Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-24 andre ledd deler klagene over et utleggstrekk i to:

1. Klage over trekkets størrelse behandles av namsmyndigheten selv, jf. § 7-21 andre ledd. Har Innkrevingsmyndigheten krav i trekket, er det de som avgjør; ellers er det namsmannen på bopelsstedet ditt.
2. Klage over fordelingen av innbetalte trekk mellom kreditorene behandles av Innkrevingsmyndigheten. Avgjørelsen er bindende for alle fordringshavere med krav i trekket.
3. Klage over omgjøring, tvangsgrunnlaget og valg av utleggsgjenstand går veien om § 5-16 til tingretten.

Er du misfornøyd med hvor mye som trekkes, er altså ikke tingretten første stopp – da ber du om regulering eller klager over størrelsen, og saken avgjøres av namsmyndigheten. Framgangsmåten står i slik får du endret eller stoppet et utleggstrekk, og en ferdig mal ligger i mal for klage på utleggstrekk.

Hvilke innvendinger holder?

Hva du kan vinne fram med, avhenger av hva kreditor bygger på. Er tvangsgrunnlaget en dom, er handlingsrommet lite: mot selve avgjørelsen kan du bare innvende at den ikke skriver seg fra en instans som kunne treffe den, eller at den er tvetydig eller ikke lar seg fullbyrde etter sitt innhold. Mot kravet kan du bare påberope forhold som oppsto så sent at de ikke kunne vært lagt fram før dommen falt – i praksis at du har betalt etterpå (§ 4-2 første og andre ledd).

Er grunnlaget derimot et særlig tvangsgrunnlag – typisk en faktura eller et kravbrev etter § 7-2 bokstav f – kan du sette fram enhver innvending du kunne ha satt fram i en rettssak (§ 4-2 tredje ledd). At kravet ikke består, at beløpet er feil, at varen aldri kom, at kravet er foreldet. Forskjellen mellom de to sporene er hele grunnen til at det lønner seg å svare på foreleggelsen: der kan du bestride kravet, og saken går til forliksrådet i stedet for til utlegg.

Noen innvendinger kan aldri settes til side som for sent framsatt. § 5-6 andre ledd verner fire av dem: at kravet ikke består, at kravets størrelse er feil, at det ikke foreligger tvangsgrunnlag, og at de materielle eller personlige vilkårene for tvangskraft ikke er oppfylt. Kommer du sent på banen med et av disse punktene, skal namsmannen fortsatt behandle det. Bakgrunnen for skillet står i artikkelen om tvangsgrunnlag, og innsigelsessporet gjennom forliksrådet i innsigelse i utleggssaken.

Slik setter du fram klagen

Klagen settes fram for namsmannen, ikke for tingretten. Det er namsmannen som først skal vurdere den, og som eventuelt sender den videre.

1. Skriv, eller møt opp. Loven er uvanlig raus her: «Klagen kan fremsettes så vel muntlig som skriftlig.» En skriftlig klage skal være undertegnet. En muntlig klage nedtegnes av namsmannen og undertegnes av deg.
2. Si hva du klager over. Hvilken beslutning, hvilken dato, hvilket saksnummer. Det står i gjenparten av namsboken du har fått.
3. Si hva du mener er galt, og hvorfor. «Trekket er for høyt» er en påstand. «Husleien min er 12 400 kroner, ikke 8 000 som er lagt til grunn – se vedlagt kontrakt» er en klage.
4. Legg ved dokumentasjon. Lønnsslipper, husleiekontrakt, lånedokumenter, kvittering for betaling, fødselsdatoer for barn i husstanden.
5. Be uttrykkelig om oppsettende virkning hvis du trenger at gjennomføringen stanser mens klagen behandles. Det kommer ikke av seg selv.
6. Be om at klagen straks oversendes retten dersom du vet at namsmannen ikke kommer til å omgjøre, og du vil unngå en runde til.

Namsmannen skal først vurdere å omgjøre selv

§ 5-16 andre ledd: finner namsmannen klagen berettiget, skal avgjørelsen omgjøres dersom det er adgang til det. Det er en reell mulighet, ikke en formalitet – mange klager handler om opplysninger namsmannen ikke hadde, og som endrer regnestykket med en gang de kommer inn.

Omgjør namsmannen ikke, skal du få beskjed om det med en begrunnelse og en frist for å opprettholde klagen – med mindre du allerede har bedt om at den straks sendes retten. Opprettholder du klagen, oversendes den «uten opphold» til tingretten i rettskretsen der saksøkte bor.

Er avgjørelsen truffet helautomatisk, har du dessuten en egen rett ved siden av klagen: § 5-21 andre ledd gir partene «rett til manuell overprøving av avgjørelsen». Det er et raskere og enklere spor enn en klage, og det er verdt å be om først.

Klagen stopper som hovedregel ingenting

«Klagen har ikke oppsettende virkning om ikke namsfogden eller retten bestemmer det.» Trekket løper videre, pantet står, saken går sin gang mens tingretten ser på den. Du kan be om oppsettende virkning, og både namsmannen og retten kan gi det – men du må be.

To unntak er lovfestet. Klage over namsmannens avgjørelse om fravikelse etter § 13-2 tredje ledd bokstav a og b – ubetalt leie og utløpt leietid – har oppsettende virkning av seg selv, med mindre klagen er åpenbart grunnløs. Og klage over et pålegg om opplysningsplikt overfor tredjeperson etter § 5-7 andre ledd har oppsettende virkning på samme vilkår.

Et tredje tilfelle ligner: har du betalt så mye at utlegget er blitt for stort, skal namsmannen på begjæring oppheve det delvis. Den beslutningen kan påklages innen én måned, den kan ikke gjennomføres før klagefristen er ute, og klagen har oppsettende virkning (§ 7-26).

Hva det koster

Å klage til namsmannen koster ingenting i seg selv. Men blir saken sendt til tingretten, gjelder tvistelovens regler om sakskostnader for rettens behandling (§ 3-3, som viser til tvisteloven kapittel 20). Taper du klagen der, kan du bli ansvarlig for motpartens kostnader. Det er en reell risiko å ta med i vurderingen, særlig når klagen gjelder små beløp.

Når § 5-16 ikke er riktig vei

Klager du over særnamsmyndighetenes utleggsbeslutninger, er veien den samme: innkrevingsloven § 23 tredje ledd gjør tvangsfullbyrdelsesloven §§ 2-7, 5-16 og 7-24 gjeldende, og klagen kan settes fram fra varsel er gitt. For motregning gjelder derimot en egen månedsfrist etter innkrevingsloven § 21.

Gjelder misnøyen saksbehandlingstiden, tonen eller informasjonen du har fått, går klagen tjenestevei til politimesteren og videre til Politidirektoratet. Mener du at det foreligger systemsvikt eller klar urimelighet, kan Sivilombudet vurdere saken – fristen der er ett år, og du må ha brukt opp klagemulighetene først. Sivilombudet kan ikke behandle domstolenes virksomhet, så tingrettens behandling av en § 5-16-klage faller utenfor. Har feilen påført deg et økonomisk tap, er erstatning etter feil fra namsmannen neste spor – og der er det verdt å vite at erstatningen kan settes ned hvis du ikke først forsøkte å få avgjørelsen endret.