Forsinkelsesrente og inndrivelseskostnader

To satser gjelder i 2026. Fra 1. januar til 30. juni var forsinkelsesrenten 12,00 prosent. Fra 1. juli er den 12,25 prosent. Endringen får virkning også for krav som forfalt før 1. juli, og det betyr at et krav som har ligget ubetalt siden våren, må forrentes med to satser i to atskilte perioder. En kravoppstilling med én rentelinje er derfor feil for de fleste krav som er eldre enn noen måneder.

Ved siden av renten kan du kreve dekket kostnadene ved å drive inn kravet. Der er skillet mellom forbruker og næringsdrivende avgjørende – de 430 kronene i standardkompensasjon er et rent næringsvirkemiddel.

Slik fastsettes satsen

Departementet fastsetter forsinkelsesrenten hvert halvår. Den skal svare til Norges Banks styringsrente per 1. januar og 1. juli det aktuelle året, tillagt minst åtte prosentpoeng. Satsen for andre halvår 2026 ble fastsatt ved forskrift 25. juni 2026, og innebar en oppjustering på 0,25 prosentpoeng.

Fordi satsen endres hvert halvår, bør en kravoppstilling alltid oppgi sats, startdato og sluttdato for hver periode. Da kan namsmannen etterregne tallet uten å spørre – og en begjæring som ikke må sendes i retur, går fortere gjennom. Samme forsiktighet lønner seg i den vanlige kravoppstillingen du sender kunden: et rentetall uten forklaring er det første en skyldner protesterer på.

Når renten begynner å løpe

Er forfallsdagen fastsatt på forhånd, løper renten fra forfallsdagen. Er den ikke det, løper renten først fra 30 dager etter at du har sendt skyldneren skriftlig påkrav med oppfordring om å betale. En faktura med forfallsdato er altså det enkleste og raskeste utgangspunktet.

Ett unntak: det svares ikke forsinkelsesrente dersom forsinkelsen skyldes forhold på din side. Har du sendt fakturaen til feil adresse eller ikke levert varen, starter ikke renten.

Renten stopper heller ikke av seg selv. Den løper fram til kravet er betalt, også mens saken ligger hos namsmannen og etter at det er tatt utlegg. Oppdaterer du kravoppstillingen underveis, er det sluttdatoen som endrer seg – ikke startdatoen. Foreldelsesreglene gjelder likevel ved siden av: et krav som er foreldet, bærer ingen renter videre.

Et krav over halvårsskiftet må deles i to

Standardkompensasjonen: 430 kroner, og bare mot næringsdrivende

Forsinkelsesrenteloven § 3 a gir fordringshaveren rett til en kompensasjon for inndrivelseskostnader tilsvarende 40 euro. Departementet fastsetter beløpet i kroner, og satsen er 430 kroner fra 1. juli 2026. Første halvår 2026 var den 460 kroner – den ble altså satt ned samtidig som renten gikk opp.

Kompensasjonen er et fast beløp, uavhengig av hva inndrivingen faktisk kostet deg. Den skal dekke det arbeidet som alltid følger med en forsinket betaling: å finne fram fakturaen, sende påminnelsen, ta telefonen. Har du hatt kostnader utover dette, må de kreves på vanlig måte og dokumenteres.

Er skyldneren en innehaver av et enkeltpersonforetak, avgjøres spørsmålet av hvilken egenskap forpliktelsen ble pådratt i – ikke av om personen har organisasjonsnummer. Se utlegg mot enkeltpersonforetak.

Kompensasjonen og inkassosalæret går ikke oppå hverandre

En vanlig feil er å legge både standardkompensasjonen og inkassosalæret på kravet. Det går ikke. Krever du kompensasjon etter § 3 a, kommer den til fradrag i erstatningen for utenrettslige inndrivingskostnader – og krever du først inndrivingskostnader, kommer disse til fradrag i kompensasjonen. Resultatet er at du får det høyeste av de to, ikke summen.

Gebyrene du kan kreve ved egen inndriving i 2026 er beskjedne: purring 37,50 kroner, inkassovarsel 37,50 kroner og betalingsoppfordring 112,50 kroner, med tak på tre gebyrbelagte varsler i samme sak. Overlater du saken til et inkassobyrå, eller har en advokat den faglige ledelsen, gjelder salærtabellen i stedet – og næringsskyldnere betaler halvannen gang forbrukersatsene. Hele oversikten står i artikkelen om egeninkasso.

Er skyldneren forbruker, er verktøykassen mindre

Overfor en forbruker kan du ikke kreve andre gebyrer eller gjennomsnittsberegnede tapsposter enn de erstatningsbeløpene inkassoloven §§ 17 til 20 gir adgang til. Fakturagebyr, «purreomkostninger» og egendefinerte administrasjonstillegg faller utenfor. Forsinkelsesrenten kan dessuten lempes dersom forbrukeren hadde rimelig grunn for betalingsvegringen.

Kostnadene du ikke får dekket

Tre situasjoner tar fra deg retten til erstatning for de utenrettslige inndrivingskostnadene, selv om alt formelt er i orden: skyldneren hadde innsigelser det var rimelig grunn til å få vurdert, skyldneren betalte innen fristen i inkassovarselet, eller god inkassoskikk er brutt. Den siste er ikke en formalitet – urimelig press og gjentatte henvendelser er det praktiske innholdet i regelen.

Kostnader utover maksimalsatsene kan bare kreves i «særlige tilfeller», og da i rimelig utstrekning. Vurderingen tar hensyn til hvor påkrevde og hvor høye kostnadene var, om skyldneren kan klandres, og om skyldneren ble spart for andre kostnader. Kravet må begrunnes skriftlig overfor skyldneren – en linje nederst i kravoppstillingen holder ikke.

Din egen tid er heller ikke en post du kan sette opp fritt. Er kravet omtvistet, er det ikke lenger inndriving i inkassolovens forstand i det hele tatt, men en tvist – og da er det rettergangslovgivningens sakskostnadsregler som gjelder, ikke gebyrtabellen.

Betalingsfristene loven setter

Mellom virksomheter skal betalingsfristen ikke overstige 60 dager, med mindre noe annet er uttrykkelig avtalt. En avtalt kontrollprosedyre skal ikke overstige 30 dager fra mottak, med samme forbehold.

Er skyldneren en offentlig myndighet, er fristen 30 dager. Lengre frist kan bare avtales uttrykkelig, må være saklig begrunnet, og kan aldri overstige 60 dager. Det kan heller ikke avtales at det offentliges forsinkelsesrente skal være lavere enn den lovbestemte satsen, eller når en faktura skal anses mottatt.

Fristreglene betyr noe for renteregningen. Jo tidligere forfallsdagen ligger, desto tidligere begynner renten å løpe – og en leverandør som lar kunden diktere en betalingsfrist på 90 dager uten å avtale det uttrykkelig, gir bort både likviditet og renteinntekt. Sett forfallsdatoen i kontrakten, ikke i fakturaen.

Slik føres postene i kravoppstillingen

Går kravet videre til namsmannen, dekker tvangsgrunnlaget også utenrettslige inndrivingskostnader og renter – du trenger ikke eget grunnlag for salær og forsinkelsesrente. Men hovedkravet og hvert enkelt tilleggskrav skal angis særskilt og begrunnes. Én linje for «renter og omkostninger» er ikke nok.

1. Hovedstol med fakturanummer og forfallsdato.
2. Purregebyrer med dato for hver utsendelse.
3. Forsinkelsesrente per periode, med sats, fra-dato og til-dato.
4. Standardkompensasjon eller inkassosalær – det ene, ikke begge.
5. Rettsgebyret på 928 kroner for utleggsbegjæringen.

Hva du realistisk får dekket av skyldneren når saken først er hos namsmannen, går kostnadsartikkelen gjennom, og selve begjæringen står i slik begjærer du utlegg.